Lytt mer, lær mer

Hvis du ofte ender med kaotiske notater og lite forståelse, er løsningen sjelden å skrive fortere. Den handler heller om å frigjøre kapasitet i forelesningen – og bruke den på læring.

Klokken er 08:14 en tirsdag i november. Du har akkurat løpt fra Samfundet til Realfagbygget med en halvdrukket kaffe i hånden. Forelesningssalen lukter av våte jakker og stress. Du finner en plass på rad sju, fisker opp laptopen og innser at du glemte laderen hjemme.

Foreleseren starter. Hun snakker fort. PowerPointen har 47 slides. Du skriver så fort du kan – stikkord, halvferdige setninger, forkortelser du ikke kommer til å huske hva betyr. Ved slide 23 har du gitt opp å følge med. Du skriver mekanisk, men hjernen din logget av for ti minutter siden.

Kjenner du deg igjen?

Du er ikke alene. De fleste studenter har opplevd dette: følelsen av å være fysisk til stede i forelesningen, men mentalt fraværende. Hendene jobber, men hodet henger etter. Og når du åpner notatene to uker senere – før eksamen – ser de ut som en fremmed har skrevet dem.

Du kan ikke gjøre tre ting samtidig

Vi liker å tro at vi kan lytte, forstå og skrive samtidig. I praksis blir det ofte en byttehandel i hjernen: Jo mer du prøver å få ned alt, jo mindre kapasitet har du til å henge med på det som faktisk blir forklart. Som regel er det forståelsen som taper.

Studenter som desperat noterer alt, presterer ofte dårligere enn de som oftere legger ned pennen og faktisk lytter. Ikke fordi notater er unyttige, men fordi selve notatskrivingen stjeler kognitiv kapasitet fra det som betyr mest der og da: å forstå resonneringen i sanntid.

Det er litt som å prøve å se en film mens du skriver referat. Du får med deg handlingen, men du opplever den ikke.

Hva de flinke studentene ofte gjør annerledes

Snakk med toppstudentene på kullet ditt – de som virker roligst før eksamen. Sjansen er stor for at de ikke sitter og skriver som besatt i forelesningene.

I stedet gjør de noe som virker nesten for enkelt: de lytter. Aktivt. De stiller spørsmål i hodet, kobler det foreleseren sier til det de leste i forkant, og tar med seg det viktigste videre. Og så kommer delen som egentlig avgjør: Etterpå – gjerne samme dag – bearbeider de stoffet i egne ord.

Det er ofte der læringen “setter seg”. Ikke midt i forelesningssalen, men i timen etterpå. På lesesalen, i kantinen, eller i en kort prat med en venn der du prøver å forklare konseptet uten å se på notatene.

Spaced repetition: små repetisjoner som varer lenge

Har du noen gang pugget intenst kvelden før en eksamen, fått en OK karakter, og så glemt alt innen en uke? Da har du kjent på glemsel i praksis. Vi glemmer fort når vi ikke henter fram kunnskapen igjen, spesielt i starten etter at vi har lært noe nytt.

Spaced repetition, eller distribuert repetisjon, gjør egentlig én ting veldig smart: Den tvinger deg til å hente fram stoffet flere ganger, men med stadig større mellomrom. Først repeterer du relativt raskt, og deretter lar du det gå litt lengre tid mellom hver gang. Når du tar en kort repetisjon akkurat idet du begynner å bli litt usikker, styrker du minnet mer enn om du bare leser alt på nytt samme kveld.

Et praktisk eksempel kan se sånn ut: Du lager et kort sammendrag samme dag som forelesningen, og dagen etter tester du deg selv på de viktigste begrepene uten å se. Noen dager senere tar du en ny runde og prøver å forklare de samme begrepene høyt, som om du lærte det bort. Uka etter gjør du det igjen, bare raskere. Poenget er at du repeterer litt, men ofte nok til at stoffet blir “ditt”.

Dette henger også sammen med en annen kraftig mekanisme: Aktiv gjenkalling. Når du prøver å hente fram et svar, i stedet for å lese det passivt, trener du akkurat den ferdigheten du trenger på eksamen: å finne fram kunnskapen når du trenger den.

De beste studentene kombinerer ofte spaced repetition med gode notater. Men da trenger de notater som er komplette nok til at de gir mening senere – ikke halvferdige stikkord fra en forelesning der du var mer opptatt av å skrive enn å tenke.

Når teknologi frigjør hjernekapasitet

Her kommer et spørsmål som er verdt å dvele ved: Hva om du kunne lytte med full oppmerksomhet – og likevel ha komplette notater etterpå?

Tenk deg dette: Du sitter i forelesningen. I stedet for å stresse med å få med deg hvert ord, følger du resonnementet. Du rekker å stoppe opp når noe er vanskelig, og du har kapasitet til å stille deg selv et enkelt kontrollspørsmål: “Skjønner jeg dette, eller bare skriver jeg det?”

Etterpå har du en transkripsjon eller et lydopptak du kan jobbe videre med. Da kan du søke etter begreper, markere det viktigste, og lage et kort sammendrag i egne ord som du kan repetere med spaced repetition. Bare husk å sjekke reglene der du studerer før du tar opptak, og vær tydelig på samtykke der det er nødvendig.

Du går fra å dokumentere forelesningen til å faktisk være til stede i den.

Fra teori til praksis

Gi deg selv lov til å legge ned pennen. Aktiv lytting er ikke latskap. Det er en ferdighet, og den blir bedre når du øver på å fange logikken i det foreleseren gjør, ikke bare ordene.

Bearbeid samme dag. En kort økt på ti–femten minutter er ofte nok til å rydde i tankene, skrive et lite sammendrag og notere to ting du vil sjekke senere. Det gir hjernen et bedre “utgangspunkt” for søvn og konsolidering.

Bruk transkripsjoner som råmateriale, ikke fasit. Læringen skjer når du oversetter stoffet til ditt språk og dine eksempler. Transkripsjonen er støttehjul – ikke sykkelen.

Gjør repetisjon til en vane. Litt og ofte slår nesten alltid maratonlesing rett før eksamen. Hvis du får inn tre korte økter i uka, blir “fremtidens eksamens-deg” merkbart roligere.

Avslutning

Studentlivet handler om mer enn å overleve forelesninger. Det handler om lesesalkveldene med pizza og panikk, kollokviegruppen som sporer av til å diskutere alt annet, og den plutselige “aha”-opplevelsen når noe endelig gir mening.

Men det handler også om å jobbe smart – ikke bare hardt. Når du frigjør kapasitet i forelesningen og bruker den på forståelse, blir resten av uka enklere. Og det er egentlig målet: å bruke hjernen på det den er best til – å tenke, koble og forstå.

Samform er bygget for norsk tale og norske dialekter, slik at du kan fokusere på å lære – ikke på å skrive.